Fornorskningspolitikken Overfor Samene

Fornorskningspolitikken er en sentral del av norsk historie og har hatt en omfattende innflytelse på samene i Norge. Politikken, som tidvis ble presentert som en positiv og integrerende strategi, siktet til å assimilere samene inn i det norske samfunnet og nasjonale identitet.

Fra 1800-tallet og utover ble samiske språk, kultur og tradisjoner forfulgt og undertrykt. Forsøksperiodene med norsk språkforvaltning, for eksempel bruken av norsk i skole og administrasjon, ble ofte gjennomført uten hensyn til samiske rettigheter eller identitetsbevaringsansvars.

Fornorskningspolitikken kom til eksplisitt uttrykk gjennom lovverk som "Samiske lærefeller" hvor samisk språk og kultur ble angitt som hindringer for integrering og assimilering.

Effekten av fornorskningspolitikken var dypt ødeleggende for samenes språklige mangfold og kulturarv. Mange samer måtte oppgi sin egen språk og identitet for å kunne delta fullt ut i det norske samfunnet. Dette førte til et tap av kunnskap om samiske tradisjoner, myter og språklig kultur, som har varierende gaff til presenttidskonflikter.

Etter den andre verdenskrig har det skje en gradvis justering av fornorskningspolitikken. Samenes rettigheter til språk, kultur og land ble anerkjent i flere internasjonale dokumenter og i Norge vedtar "Sameloven" i 1990.

Disse endringene har ført til en revitalisering av samisk språk og kultur, med styrket fokus på selvstyre og vern av samiske interesser. Samiskspråklige skoler og kulturinstitusjoner har blitt etablert, og det samiske parlamentet "Sametinget" ble opprettet i 1989.

-

Fornorskningspolitikken står i dag som en minner om en periode med diskriminering og fortrykk. Tilgangen til en god fortid er et viktig element i rekonstruksjonen av samisk identitet og i etableringen av et faktorsomt og inkluderende skarnsamfunn.